Spør hvem som helst om Alex Dakin. Du får de samme svarene.
«Utrolig snill. Omtenksom. Hjelpsom. Alltid først i køen når oppgaver skulle fordeles. Alltid med et smil. Aldri sur». Han elsket alt og alle, og han elsket å være en del av basketballmiljøet.
Til gjengjeld elsket vi å se Alex på banen for Bærum. Altoppofrende. Fantastisk lojal mot konseptet. Lojal mot laget, og mot hver enkelt spiller. Om han hadde scoret 30 poeng i en kamp eller 0, Alex var alltid den første som ga ros eller noen oppløftende ord.
Tilskuerne elsket de gangene Alex fikk ballen i hånden, til enda et ledig skudd fra 3-poengsland. Han traff på 44.4% i sesongen 2018/19. Best i landet.
Vi heiet på ham inn i neste sesong. Han hadde skjemt oss bort med høydepunkter, og vi ville så gjerne se det igjen. Men han snublet. Både bokstavelig og i overført betydning. For det var ikke uvanlig at Alex stokket beina. Han var riktignok god, men også litt klossete i noen situasjoner. Derfor tenkte vi ikke så mye på det der og da.
Han fortalte om episoden da han for første gang skjønte at noe var galt:
Han våknet, og skulle sende noen tekstmeldinger. Men fikk det ikke til. Han hadde setningene i hodet, men klarte ikke å taste ordene i riktig rekkefølge. Det stokket seg på uforståelig vis.
Flere merkelige symptomer senere, dusinvis av prøver og undersøkelser senere. Etter måneder i uvisse, fikk han svaret. Det var Black Friday 2019, og beskjeden var et sjokk: Undersøkelsene hadde avslørt hjernesvulst av den aggressive sorten.
Alle som våget å google diagnosen, forstod umiddelbart at dette var dramatisk. Det var som en knyttneve traff.
Men så forbløffet Alex absolutt alle rundt seg. For hva gjør man? Når du nettopp har fått en beskjed som garantert vil komme til å snu livet på hodet, og som opplagt må ha vært grenseløst vond å få? For Alex var det helt naturlig å dra på trening samme kveld. Han trente som før, ga jernet som før.
Svulster i hodet? Pytt, fuck cancer!
Det var aldri snakk om å skofte noe som helst.
Alex valgte å opprette en egen Instagram-profil der han ikke la skjul på noe.
Om han var redd? Sikkert. Om han fryktet fremtiden? Garantert. Om han noen gang var inne på tanken å gi opp? Aldri.
På «alex.dakin.recovery» fortalte han om oppturer og nedturer, men alltid med positivt og optimistisk fortegn. Kanskje med unntak av den siste meldingen for bare noen dager siden: Kreften hadde spredd seg, og kreftene var i ferd med å ta slutt.
De fineste og varmeste tre minuttene jeg noen gang har opplevd i basketball, var da Bærum spilte mot Nidaros på bortebane. Alex var med laget til Trondheim, og med tre minutter igjen å spille, kom han på banen. Og scoret, som vanlig en 3-poenger. Som vanlig en svisj, uten å snuble. Det var neppe tilfeldig at det skjedde på SKUDDårsdagen, 29. februar. Det var tre nydelige minutter, det var tre nydelige poeng!
For medspillerne ble det veldig klart hva Alex betydde:
«Da Alex ble syk i fjor, var det etter hvert tydelig at han hadde vært så mye mer enn en god basketspiller. Det var mer enn poengene og returene hans som manglet i gruppen. Alex var limet i gruppen vår. Vi fant aldri helt tilbake til hva vi var før han ble syk, og det føltes heller aldri helt riktig».
Og en annen som sier:
«Alex sin mentalitet og evne til å se positivt på livet i en situasjon som var så dyster, har lært oss alle at det vi tenker på som store utfordringer i våre liv ikke betyr noe når vi vet hva Alex har gjennomgått. Vi bør være litt mer som Alex».
Ja, vi bør det, alle sammen.
Det vil være en markering med ett minutts stillhet på søndagens kamp mellom Kongsberg og Bærum.
