Selv om det er lenge siden Egil spilte på landslag og elitenivå i Norge, så var han engasjert og opptatt av basketball til det siste, og ekstra godt var det å få møte han på landskampen mot Bulgaria 19. juli i Asker.
Egil begynte sin basketballkarriere i Eikeli Basketballklubb der han tidlig skilte seg ut som en seriøs og god basketballspiller. Han var en del av en stor gjeng med unge spillere som tidlig bemerket seg, og det tok ikke lang tid før Egil spilte på Eikelis A-lag i Hovedserien. Han var der sentral på laget som tok bronse i 1983, men Egil hadde ambisjoner og vilje til å satse og meldte derfor i 1983 overgang til Asker. Det var et godt valg for Asker og Egil, og han ble en helt sentral spiller i laget gjennom 80 årene, helt til han ga seg etter sesongen 1988/89.
Egil utmerket seg på flere områder. Han var en teknisk begavet spiller, rask, hadde et godt skudd, stor treningsvilje, stort engasjement, svært seriøs og en du alltid kunne stole på. Han var derfor tidlig et stort forbilde for mange yngre spillere, og Egil var også en av de få som ville og tok seg tid til å dele sin basketballkunnskap med andre. Han var tidlig trener for yngre lag, spillerne elsket Egil gjennom hans rolige og kloke ledelse, spesielt det unge jentelaget i Asker fikk oppleve Egils engasjement gjennom flere sesonger.
Men Egil var også så mye mer, en du alltid kunne stole på, en som alltid stilte opp, en som alltid så det store bildet, en som så betydningen av å gi og være med på å skape alt det vi klarte i Asker gjennom 80-årene. Det var turneringer, basketskoler, lagdiskusjoner, sportslig opplegg og det ble slik at når Egil snakket så lyttet man, alltid noe fornuftig med tanke på å hele tiden bli bedre. Han var også en viktig sosial faktor i laget som skapte god stemning både i garderoben, på kamper og i andre sosiale sammenhenger. Egil var også tidlig med som instruktør på basketskolen.no, en populær og god trener som lærte bort mye til den kommende basketgenerasjonen.
Egil var med på å vinne 3 kongepokaler i Asker, flere medaljer i serien og sluttspillet. Han var også en helt sentral spiller på landslaget der han totalt spilte 38 landskamper.
Egil tok sin sykdom med en imponerende ro. Flere av hans gamle basketkamerater fikk møte han mot slutten til gode samtaler, gode minner og opplevelser, jeg tror Egil så tilbake på sin tid i norsk basketball med glede. Den største gleden hadde imidlertid vi som var tett sammen med han gjennom mange år. Egil ga mye til de som var rundt han, en ener, en som gjerne gikk sine egne veier, men alltid så betydningen av samholdet og ga alt for at laget og andre også skulle lykkes.
Vi minnes Egil som en av legendene i norsk basketball, en som gjennom den spilleren han var, men også som den personen han var satte varige spor. Han var helt klart en av dem som brakte norsk basketball et stort steg fremover og til der vi er i dag.
Egil – du vil aldri bli glemt.
På vegne av alle Egils lagkamerater i Asker.
Reidar Skorpen